Sånn var det..

..den dagen jeg fant ut at jeg var gravid!

Jeg husker jo ikke alt dette, så det blir en sånn kortversjon. Må begynne med å si at min samboers storebror og kjæresten hadde funnet ut at de skulle ha barn omtrent en måned tidligere. Poenget med å nevne det, kommer litt senere.

Synes å huske at jeg hadde vært litt sen med mensen. (Da hadde jeg jo ikke noe sånn fancy telefon med program som kunne hjelpe meg!) Jeg gikk ikke på p-piller, for vi hadde snakka om det tidligere, og sånn halvveis bestemt oss for at vi skulle prøve sånn rundt mars engang. Vi hadde ikke vært sammen lenge, ble sammen i november 2007, men jeg hadde vært veldig tydelig på at jeg ville ha barn snart, og hvis han ikke synes det var greit, så var det bedre å avslutte forholdet tidlig. Heldigvis synes han det var ok, så det ble til at vi snakka litt om det. Som sagt hadde vi tenkt å prøve i mars, men vi regna med at det kom til å ta litt tid.

Jeg hadde vært uten p-piller i en eller to måneder. Her gikk det ganske fort i svingene, altså.. Si at jeg sluttet med dem i januar, bare for å ta en måned. Jeg ble gravid i mars. Så alle som tror at det tar minst tre måneder for at det skal gå ut av kroppen, be warned..

Tar ikke alltid like lang tid å venne seg av!

Vel, uansett. Sen med mensen, var det ja. Jeg hadde jo mine mistanker, selv om jeg ikke merka noen fysiske endringer. Fikk ikke ømme pupper, var ikke kvalm eller noe som helst. Men jeg bestemte meg for å ta en test, bare for å være sikker. Det står at det helst skal være morgenurin, så da ble det det. Jeg gikk inn på badet (dette var hjemme hos svigers, for vi bodde ikke sammen enda) og tissa på pinnen. Jeg var så nervøs at jeg holdt på å gå fra vettet. Kjæresten min satt på rommet sitt og venta. Han fikk jo ikke bli med inn, og jeg ville ikke gå ut før jeg visste hva som foregikk.

Det skumleste i verden.

Den var positiv. Jeg hadde kjøpt sånn digital, for jeg har hørt at de med bare streker kan være vanskelige å tyde innimellom. Tok ikke sjansen på det! Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle ta det, så jeg bare tok testen og tusla inn på rommet igjen. Kan ikke huske at jeg sa noe som helst, for det tror jeg ikke jeg gjorde. Bare viste ham testen og satte meg ned på senga der tårene begynte å renne. Han satte seg ved siden av meg, holdt rundt meg, og så satt vi der og gråt begge to. Hva gjør vi nå, liksom. Jeg trodde jeg skulle bli kjempeglad, men jeg visste samtidig ikke om han var helt sikker.

Vi bestemte oss for å si det til min mamma først. Hun er alltid så forståelsesfull og blir aldri sint for noe som helst. Så jeg ringte, ba om å få komme på besøk (i mitt eget hjem, liksom, haha), og så dro vi dit og viste henne testen. Nå i ettertid lurer jeg litt på hvorfor jeg absolutt måtte dra med meg den tissepinnen overalt, men jeg skjønner jo at det var lettere med et visuelt bevis enn å måtte si noe selv.
Hun så på oss, smilte og sa at hun tenkte kanskje det var noe sånt. Så lurte hun på om hun kunne få lov til å si noe? Ja, hvorfor ikke, kom med det. Tenkte kanskje det ble en sånn «nå er jeg skuffet»-samtale, men hun sa bare hurra. Hun hadde visst det lenge, hun. Faktisk før vi hadde begynt å prøve, så visste hun at det kom til å skje. Så hun hadde gledet seg lenge allerede. Haha! Da begynte vi å le, og jeg er veldig takknemlig for måten hun taklet det på. Det gjorde det veldig mye lettere for oss, for da visste vi at vi iallefall hadde noen som støttet oss.

Dette var i april, forresten. Så jeg hadde vel vært gravid i omtrent tre uker før vi fant det ut. Det skumleste var å fortelle det til svigers, men i og med at storebroren og kjæresten hadde blitt gravide også, ble det litt lettere. Det var jo ikke det at de ikke var glade, det var vel heller det faktum at jeg var 20 og kjæresten min 18 år. I tillegg hadde vi bare vært sammen i 4 måneder..

Det hører også med til historien at kjæresten til storebroren dessverre mistet sitt barn, og det føltes utrolig fælt. Jeg følte at jeg på en måte hadde stjålet hennes oppmerksomhet, men det var absolutt ikke meningen, og jeg håper hun ikke tenker sånn. Nå fikk de forresten en sønn i mars, så alt er bare bra.

Og la meg legge til at jeg fortsatt er sammen med kjæresten min, vi bor i en flott leilighet og har vært sammen i to og et halvt år. Flyttet sammen etter ett år, og vi har det kjempebra som en liten familie!

Fødselen (den horrible, grusomme historien – neida) kan jeg skrive om senere. Den er litt spesiell den også, faktisk.