Wow. Det er litt rart, egentlig, det der med ensomhet. For selv om man har mange venner og mange rundt seg, kan man fortsatt være ensom. Nå skal jeg være helt ærlig, og si at jeg selv ikke synes jeg har så mange venner. Beklager om noen føler seg støtt av det utsagnet..
Jeg føler meg ofte ensom. Det har jeg gjort i mange år. Av og til kan jeg være ute blant venner og ha det gøy, og så plutselig kommer den følelsen. Da går jeg som oftest. Så om du har vært med meg, og dette har skjedd, vet du nå hvorfor. Dette innlegget er første gang jeg noen gang har sagt dette.
Det hjelper å få ting ut, har jeg merket. For eksempel, er det noe jeg er misfornøyd med så sier jeg det, og midt i krangelen finner jeg ut at nå er det ikke så nøye likevel. Stakkars den som har valgt å leve med meg. Jeg vet at jeg er vanskelig. Derfor setter jeg enda større pris på at jeg fortsatt har en samboer!
Det er ikke ofte jeg blir bedt med på ting. Sannsynligvis fordi alle vet at jeg ikke kommer til å bli med. Jeg liker meg som sagt hjemme, og aller helst alene. Jeg liker ikke folk. Samtidig klager jeg over at jeg aldri får dra ut. Dobbeltmoral på høyeste plan, men sånn er jeg. Det betyr derimot ikke at jeg ikke har lyst å bli invitert med på ting! Kanskje er du heldig og treffer meg på en bra dag. Men ikke bli overrasket hvis jeg sier nei, det er uansett bare mine egne problemer som er grunnen.
Slik merker man forresten hvem som er dine ekte venner; de som ber deg gang på gang selv om du sier nei. Jeg har heldigvis noen sånne også, og det er jeg glad for.
Jeg finner på mange unnskyldninger for å ikke bli med. Egentlig vil jeg bare at du ikke skal gi meg noe valg, men ta meg med selv om jeg kanskje ikke har så lyst. Jeg pleier stort sett å ha det gøy likevel. Selv om jeg ikke liker å innrømme det.. Men ikke bli fornærmet om jeg drar hjem tidligere eller er stillere enn alle andre. Da er det nok bare at det har blitt litt mye, og at jeg trenger tid med meg selv og/eller tankene mine.